Norden som har ansvaret——En skandinavisk bølge

NÅR det gjelder internasjonale jobber, gjør Skandinavia det bra. Sverige, Danmark og Norge har bare 20 millioner mennesker, men deres statsborgere driver ofte globale organisasjoner. Jens Stoltenberg, tidligere norsk statsminister, tar over etter en tidligere dansk statsminister, Anders Fogh Rasmussen, som NATOs sjef. Thorbjørn Jagland, en annen tidligere norsk statsminister, har nettopp vunnet en ny periode i Europarådet. Nå rettes oppmerksomheten mot den nåværende danske statsministeren, Helle Thorning-Schmidt, som er en frontfigur for å etterfølge Belgias Herman Van Rompuy som president for Det europeiske råd.

Med EUs utenrikspolitiske sjef og sjefen for Eurogruppen av finansministre, bør denne jobben fylles på et EU-toppmøte 16. juli, etter at EU-parlamentet bekrefter Luxembourgs Jean-Claude Juncker som EU-kommisjonens president. Thorning-Schmidt har avvist enhver interesse, og sa at hun håper å lede sosialdemokratene til en ny valgseier neste år. Men Fogh Rasmussen spilte et lignende skrått spill i 2009, og nektet gjentatte ganger enhver interesse for NATO. Etterpå hevdet han at "å være en kandidat" og "arbeide" var atskilt. Fru Thorning-Schmidts virkelige ulempe er at Danmark ikke er med i euroen. Men som kvinne fra sentrum-venstre balanserer hun Mr Juncker. Hun er også gift med sønnen til Neil Kinnock, en tidligere britisk Labour-leder og EU-kommissær.

Andre politikere er mindre kjedelige. Finlands tidligere sentrum-høyre-statsminister, Jyrki Katainen, har trukket seg for å søke en stor internasjonal jobb. Han er nå midlertidig økonomikommissær (erstatter en annen finne, Olli Rehn), og han kan bli værende eller ta Eurogruppe-jobben. Sveriges utenriksminister (og en annen tidligere statsminister), Carl Bildt, er en mulighet for den utenrikspolitiske posten, selv om noen synes han er for slitsom.

Hva gir Norden et forsprang? Et svar er at de er utruende for store land. En annen er at en historie med parlamentarisk kompromiss gir dem muligheten til å krysse ideologiske skillelinjer. Det er lenge siden noe nordisk land hadde en flertallsregjering med ett parti. Mr Katainens 2011-14 kabinett var et lappeteppe på seks partier. Likevel er det en grense for hvor mange nordmenn verden kan absorbere. Uansett hvor perfekte de er, vil ikke alle vinne premier.